Katie Eriksson er sykepleier, sykepleielærer, magister i filosofi, filosofielisensiat (finsk tittel) og doktor i filosofi.
I 1998 ble hun utnevnt til hedersdoktor ved Nordiska hälsovårdshögskolan i Gøteborg. Eriksson er professor ved Institutionen för vårdvetenskap, Åbo Akademi, og dosent ved Kuopio universitet og Medicinska fakulteten ved Helsingfors universitet, hvor hun også har vært professor. I mange år var hun rektor ved Helsingfors svenska sjukvårdsinstitut.
Katie Eriksson har skrevet et stort antal bøker og vitenskapelige artikler. Flere er oversatt til andre språk. Hennes første bok, Vårdprosessen, utkom i 1979 og benyttes fremdeles i utdanningen. I 2006 ble hennes «Theory of Caritative Caring» publisert i den amerikanske boken Nursing Theorists and Their Work av Ann Marriner Tomey og Martha Alligood (red.).
Kari Martinsen er professor ved Høgskolen i Harstad og ved Haraldsplass diakonale høgskole i Bergen. Hun har skrevet en rekke bøker, kapitler og vitenskapelige artikler innenfor emnene omsorgsfilosofi, fenomenologi, historie og sosialpolitikk. Flere av hennes publikasjoner er oversatt til dansk, noen også til engelsk. I 1995 mottok hun Eilert Sundts forskningspris, i 2011 ble hun utnevnt til ridder av 1. klasse av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden for sin innsats innen sykepleie.
Kari Martinsen og Katie Eriksson diskuterer i Å se og å innse hvordan det kan ha seg at begrepet evidens i dag er blitt snevret inn til å bli benyttet bare innenfor naturvitenskapenes tradisjoner.
Evidens betyr opprinnelig å se og å innse, og det er nært forbundet med å vite. Evidens har å gjøre med at noe er gyldig, at det er til å stole på, og grunnene for det må kles i ord. Derfor er språkuttrykkene viktige. Alt kan ikke sies i et formålsrasjonelt og teknisk språk.
Forfatterne løfter frem en mangfoldig evidensbasering som er forankret i den humanvitenskapelige tradisjonen. I denne tradisjonen har evidens klang av urgamle verdier som kjærlighet og barmhjertighet. Det har å gjøre med det som er sant, godt, skjønt og evig, og med fenomener som glede, håp, sårbarhet, smerte, lidelse, sorg og skam. Disse verdiene og fenomenene kan gjøres gyldige ved hjelp av vitnesbyrdet, fortellingen og beskrivelsen.
Boka er en fortsettelse av offentlige samtaler – eller dialoger – som forfattere har ført seg imellom de siste 20 årene i ulike fora i de nordiske landene. Eriksson og Martinsen innleder med hva de forstår med en samtale, og legger vekt på at samtalen bygger bro over til den andre.
Kari Martinsen og Katie Eriksson diskuterer i Å se og å innse hvordan det kan ha seg at begrepet evidens i dag er blitt snevret inn til å bli benyttet bare innenfor naturvitenskapenes tradisjoner.
Evidens betyr opprinnelig å se og å innse, og det er nært forbundet med å vite. Evidens har å gjøre med at noe er gyldig, at det er til å stole på, og grunnene for det må kles i ord. Derfor er språkuttrykkene viktige. Alt kan ikke sies i et formålsrasjonelt og teknisk språk.
Forfatterne løfter frem en mangfoldig evidensbasering som er forankret i den humanvitenskapelige tradisjonen. I denne tradisjonen har evidens klang av urgamle verdier som kjærlighet og barmhjertighet. Det har å gjøre med det som er sant, godt, skjønt og evig, og med fenomener som glede, håp, sårbarhet, smerte, lidelse, sorg og skam. Disse verdiene og fenomenene kan gjøres gyldige ved hjelp av vitnesbyrdet, fortellingen og beskrivelsen.
Boka er en fortsettelse av offentlige samtaler – eller dialoger – som forfattere har ført seg imellom de siste 20 årene i ulike fora i de nordiske landene. Eriksson og Martinsen innleder med hva de forstår med en samtale, og legger vekt på at samtalen bygger bro over til den andre.
