Agota Kristof ble født i Csikvánd i Ungarn i 1935. Hun vokste opp i landsbyen Szombathely nær grensen til Østerrike, men forlot hjemlandet under oppstanden i 1956. Ad omveier kom hun til Neuchâtel i Sveits. Der jobbet hun i mange år i en klokkefabrikk mens hun langsomt lærte det lokale språket, fransk.
Hennes første roman Tvillingenes dagbok kom ut i 1986. Den ble etterfulgt av Beviset (1988) og Den tredje løgnen (1991), som sammen utgjør den såkalte «Tvillingtrilogien» om brødrene Lucas og Claus, som er overlatt til selv i en brutal verden. I 2004 ga Kristof ut memoarboken Analfabetenom sin barndom, det å være flyktning og det å lære å skrive på et nytt og fremmed språk. I 1995 kom romanen I går, som Aftonbladet kalte «en mørk skjønnhet» da den ble utgitt for første gang på svensk i 2020. På slutten av livet ble Agota Kristof hyllet med flere viktige litterære utmerkelser som den østerrikske statsprisen for litteratur og Kossuth-prisen i sitt første hjemland Ungarn. Hun er oversatt til mer enn tretti språk og bearbeidet for film og teater. Tvillingtrilogien ble oversatt til norsk mellom 1987 og 1992, men ble relansert i 2019, til glede for mange nye lesere. Kristof døde i Neuchâtel i 2011.
Analfabeten av Agota Kristofbestår av elleve små fortellinger som danner en større historie. Kristof skriver om skolegangen i Ungarn der faren var lærer, den smertefulle atskillelsen fra broren som ble sendt på kostskole, om hvordan hun begynte å føre dagbok, om Stalin-kulten og flukten fra Ungarn. De første årene i Sveits beskriver hun som en ørkenvandring – uten sammenheng, uten språk, uten å kunne lese eller skrive. Etter hvert lærte Agota Kristof å mestre det franske språket skriftlig, uten at hun stolte på egne ferdigheter. Ordboka lå alltid fremme mens hun skrev. «Jeg leser. Det er som en sykdom. Jeg leser alt jeg får tak i, alt jeg får øye på: aviser, skolebøker, plakater, papirlapper jeg finner på gata, matoppskrifter, barnebøker. Alt som er trykt. Jeg er fire år. Krigen har nettopp begynt.»
I denne fascinerende lille selvbiografien skriver Agota Kristof på samme direkte og korthugde måle som iTvillingenes dagbok, Bevisetog Den tredje løgnen. Det er også mange hendelser som speiler universet i trilogien, som bidrar til å gi leserne en forståelse av hvordan hun kunne skrive slik hun gjorde. Analfabeten er en kort og intens historie om en kvinne som følte Europas 1900-tallshistorie på kroppen, sterkere enn de fleste andre, og som hadde et uvanlig talent for – og uvanlig sterke følelser for – ord.
Analfabeten av Agota Kristofbestår av elleve små fortellinger som danner en større historie. Kristof skriver om skolegangen i Ungarn der faren var lærer, den smertefulle atskillelsen fra broren som ble sendt på kostskole, om hvordan hun begynte å føre dagbok, om Stalin-kulten og flukten fra Ungarn. De første årene i Sveits beskriver hun som en ørkenvandring – uten sammenheng, uten språk, uten å kunne lese eller skrive. Etter hvert lærte Agota Kristof å mestre det franske språket skriftlig, uten at hun stolte på egne ferdigheter. Ordboka lå alltid fremme mens hun skrev. «Jeg leser. Det er som en sykdom. Jeg leser alt jeg får tak i, alt jeg får øye på: aviser, skolebøker, plakater, papirlapper jeg finner på gata, matoppskrifter, barnebøker. Alt som er trykt. Jeg er fire år. Krigen har nettopp begynt.»
I denne fascinerende lille selvbiografien skriver Agota Kristof på samme direkte og korthugde måle som iTvillingenes dagbok, Bevisetog Den tredje løgnen. Det er også mange hendelser som speiler universet i trilogien, som bidrar til å gi leserne en forståelse av hvordan hun kunne skrive slik hun gjorde. Analfabeten er en kort og intens historie om en kvinne som følte Europas 1900-tallshistorie på kroppen, sterkere enn de fleste andre, og som hadde et uvanlig talent for – og uvanlig sterke følelser for – ord.
