Liv Almendingen (f. 1960) vokste opp på Romerike, men det var kjærligheten til Sørkedalen og Nordmarka som ga henne inspirasjonen til å skrive suksess-serien Sagaen om Sunniva. Liv er utdannet grafisk formgiver, men eventyrlysten førte henne, mannen og barna til en liten fruktgård i Spania, der de sammen startet Den norske bokhandelen i Alfaz del Pi. Etter fjorten år i utlandet er Liv nå tilbake i Norge, og har bosatt seg i Norges eldste by, Tønsberg. Med seg i bagasjen hadde hun et nytt, spennende manus – Bare Maja.
Med Kolbein i gården, plages Sunniva stadig av gamletausas hatefulle blikk. Heller ikke Agnes er seg selv, og nekter å høre på fornuft når ukjente krefter trekker henne oppover stretet. Når Krake-Maja kommer til gården i et hasteærend, er det ikke bare jentungen hun bekymrer seg for, men de små halmfigurene som dukker opp på mystisk vis. Ligger det trolldom i luften?
«Unna vei! Ser du ikke at stokken holder på å rase ned, jente?» Ragnhild knuget fingrene om jernhesten. Overalt luktet det sur aske, og når hun strakte ut hendene for å finne støtte, traff de ikke annet enn sprø skorper av forkullet tre. Det var som om gårdene var borte – ja, som om hele byen var forsvunnet mens hun satt i kjelleren og ventet på å dø. Hadde den brent ned, som et eneste stort jonsokbål? Tanken var uhyrlig, men slik måtte det være.
Med Kolbein i gården, plages Sunniva stadig av gamletausas hatefulle blikk. Heller ikke Agnes er seg selv, og nekter å høre på fornuft når ukjente krefter trekker henne oppover stretet. Når Krake-Maja kommer til gården i et hasteærend, er det ikke bare jentungen hun bekymrer seg for, men de små halmfigurene som dukker opp på mystisk vis. Ligger det trolldom i luften?
«Unna vei! Ser du ikke at stokken holder på å rase ned, jente?» Ragnhild knuget fingrene om jernhesten. Overalt luktet det sur aske, og når hun strakte ut hendene for å finne støtte, traff de ikke annet enn sprø skorper av forkullet tre. Det var som om gårdene var borte – ja, som om hele byen var forsvunnet mens hun satt i kjelleren og ventet på å dø. Hadde den brent ned, som et eneste stort jonsokbål? Tanken var uhyrlig, men slik måtte det være.
