«Nytt siden den første boken forfatteren skrev om sitt liv, er at barns sikkerhet er bedret gjennom lovendringene i helsepersonelloven og spesialisthelsetjeneteloven. Hennes største ønske er at de nye lovene blir virkelighet og omsettes i praktisk handling, som hun selv skriver i innledningen.
Forfatteren setter søkelyset på barnets stemme og hvor viktig det er å ta de små på alvor. Tenk hvilke tanker et barn går med når det til en stadighet får høre at mor fikk psykiske lidelser når det ble født. Ikke når storesøster eller storebror ble født, men når jeg ble født skjedde det! Hvorfor, hva gjorde jeg galt? Slike barn har blitt kalt de usynlige barna.
Hun spør seg selv, hvordan ser et usynlig barn ut? Hvordan møter personalet i barnehagen slike barn du ikke merker er der? Hva bærer de på? Eller de som er urolige og umulige. De bærer gjerne på en usynlig smerte! Forfatteren har vært et slikt usynlig barn, som trodde det var hennes skyld at mor hadde det vanskelig.
Nå er hun voksen og mamma. Hun er også en fagperson med bred erfaring. I boken kommer barnets og ungdommens stemme frem, men også stemmen til den voksne datteren og fagpersonen. Boken veksler mellom dagboknotater og tanker i diktform, som ble skrevet når tiden ble for vanskelig å se moren slite med sin sykdom. En gripende historie om en datter som aldri ble fortrolig med sin mor, og orket ikke å ta innover seg at hun egentlig trengte henne mer, enn det hun greide å gi av sin kjærlighet.
Hun vil dele dette med oss lesere, med et ønske om å formidle noe om hvordan det kan påvirke et helt liv når en ikke bli sett eller tatt på alvor som et pårørende barn.
Hun ønsker at de usynlige barna - skal bli synlig! Barn er aldri for små til å forstå at noe er galt.
Boken anbefales på det sterkeste å lese!»
