Årstein Justnes er professor i bibelvitenskap ved Universitetet i Agder. Han har skrevet og redigert en rekke bøker, blant annet Dødehavsrullene: Deres innhold, historie og betydning, og leder for tiden det femårige forskningsprosjektet «The Lying Pen of Scribes: Manuscript Forgeries, Digital Imaging, and Critical Provenance Research (2019–2024)».
«[Boka er] spennende lesning og en nyttig og aktuell påminnelse om å være edruelig i omgang med det som foregir å være gamle manuskripter og andre oldsaker.»
Siden 2002 har trolig mer enn hundre biter av pergament og papyrus som påstås å være dødehavsrullfragmenter, dukket opp på antikvitetsmarkedet, men det er noe som ikke helt stemmer: Dødehavsrullene ble funnet mellom 1946/47 og 1956, og fra midten av 1960-årene frem til årtusenskiftet var det nærmest umulig for institusjoner og samlere å få tak i mer materiale fra hulene i Qumran. Men i 2002 begynte det plutselig å dukke opp nye fragmenter på markedet. Mange av dem er kun på størrelse med frimerker, men likevel inneholder de fleste av dem sentrale tekster fra Det gamle testamentet. De falske fragmentene er historien om de mange pergament- og papyrusbitene som de siste to tiårene har blitt presentert som deler av de berømte Dødehavsrullene. Ingen vet egentlig helt hvor disse fragmentene stammer fra, men mange av dem er knyttet til utrolige historier om smuglerruter, mystiske møter mellom antikvitetshandlere og forskere, og om sveitsiske bankbokser med gamle manuskripter. Er de ekte, eller er de forfalskninger? Dreier det seg om eldgamle håndskrifter eller om pergament- og papyrusbiter som det har blitt tuklet med i moderne tid?
De falske fragmentene er fortellingen om antikvitetshandlerne som solgte disse gjenstandene, manuskriptsamlerne og institusjonene som kjøpte dem for hundretusener av dollar, og forskerne som gjorde dem til dødehavsruller.
Siden 2002 har trolig mer enn hundre biter av pergament og papyrus som påstås å være dødehavsrullfragmenter, dukket opp på antikvitetsmarkedet, men det er noe som ikke helt stemmer: Dødehavsrullene ble funnet mellom 1946/47 og 1956, og fra midten av 1960-årene frem til årtusenskiftet var det nærmest umulig for institusjoner og samlere å få tak i mer materiale fra hulene i Qumran. Men i 2002 begynte det plutselig å dukke opp nye fragmenter på markedet. Mange av dem er kun på størrelse med frimerker, men likevel inneholder de fleste av dem sentrale tekster fra Det gamle testamentet. De falske fragmentene er historien om de mange pergament- og papyrusbitene som de siste to tiårene har blitt presentert som deler av de berømte Dødehavsrullene. Ingen vet egentlig helt hvor disse fragmentene stammer fra, men mange av dem er knyttet til utrolige historier om smuglerruter, mystiske møter mellom antikvitetshandlere og forskere, og om sveitsiske bankbokser med gamle manuskripter. Er de ekte, eller er de forfalskninger? Dreier det seg om eldgamle håndskrifter eller om pergament- og papyrusbiter som det har blitt tuklet med i moderne tid?
De falske fragmentene er fortellingen om antikvitetshandlerne som solgte disse gjenstandene, manuskriptsamlerne og institusjonene som kjøpte dem for hundretusener av dollar, og forskerne som gjorde dem til dødehavsruller.
