"Hvis menneskehjertet er grunnleggende godt (og hvorfor håpe, hvis vi ikke tror det?), så er det godt fordi det kan elske."
Dialogen mellom kristendom og buddhisme kan være modell for hvordan det er mulig for menneskene å elske hverandre fordi de er forskjellige, ikke bare til tross for forskjellene.
Dalai Lamas kommentarer til et utvalg sentrale tekster fra de fire evangeliene i Det nye testamentet, danner kjernen i Det gode hjerte. Boken inneholder også diskusjoner fra et seminar arrangert av en liten gruppe mediterende kristne, med den engelske benediktermunken pater Laurence Freeman og Dalai Lama i spissen.
Dalai Lama avviser antydninger om at buddhismen og kristendommen er forskjellige språklige uttrykk for de samme vesentlige sannheter. Han innrømmer likheter med hensyn til etikken og vektleggingen av medfølelse, brorskap og tilgivelse men i og med at buddhismen ikke anerkjenner noen skapende Gud eller noen personlig frelser, advarer han folk mot å kalle seg "buddhistiske kristne", akkurat som man ikke bør forsøke å "sette et yakhode på en sauekropp".
Boken gir en meget god innføring i de vesentlige trekkene både ved buddhismen og den evangeliske kristendom. Dalai Lamas enestående personlighet farger boken sterkt, ikke minst hans menneskelige varme og hans ustoppelige gode humør. Man skjønner både hvilken enorm betydning han har for det tibetanske folk og hvilket problem han utgjør for de kinesiske myndigheter.
Boken gir samtidig en meget god innføring i de vesentlige trekkene både ved buddhismen og den evangeliske kristendom.
