Laster...
Laster...
Av Eivind Hofstad Evjemo, 2012, Ebok
I Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet beskrives nesten et helt samfunn. Til og med gulvet i en gymsal får sitt eget, lille kapittel. I hovedsak følger vi en familie, med faren Roy og sønnen Aksel som hovedkarakterene, og Kjersti som jobber som primærkontakt for den handikappede skoleeleven Siri. Vi følger deres dagligliv og hvordan det utspiller sin lavmælte dramatikk i en kommune avfødt av det nyrike Norge.
Familiefaren Roy sliter med selvbildet; han er eldre enn sin kone, og vi får se ham i ulike situasjoner hvor han forsøker å finne en bekreftelse på at han fremdeles eksisterer, er verdig og viktig. Dette også overfor sine to barn som han heller ikke når, verken følelsesmessig eller sosialt.
Kjerstis liv med den krevende spesialklassen utgjør også en stor del av handlingen, ved siden av hennes forsøk på å innlede en slags romanse med taxisjåføren Morgan.
Det handler om drømmene man har på et sted hvor alt virker langt unna. Det handler om alle menneskenes forhåpninger om at livet skal romme noe mer. Men som nevnt handler dette også om et samfunn, åpne nye rom i det, se bak fasader, gå dit man vanligvis ikke går for å finne nye mønstre og strukturer.
Nesten alle kommer til syne og får beskrevet biter av sitt liv, bussjåføren, kjørelæreren, sykepleiere, rektoren, elevene, kultursjefen, og til og med kronprinsen idet han besøker byens ungdomsskole for å holde et klimaforedrag. Det er et ambulerende blikk som snitter inn i et stykke norsk virkelighet. Fortellerblikket sveiper over tettstedet som en lyskaster i et dårlig opplyst landskap. I det hele tatt gjøres det skarpe sosiale og samfunnsmessige riss. Eivind Hofstad Evjemo våger noe som ikke mange i hans generasjon gjør, å skrive om et samfunn og utforske det sosiale hierarkiet. Og han gjør det i et ladd og sanselig språk.
Les mer om boken her.
I Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet beskrives nesten et helt samfunn. Til og med gulvet i en gymsal får sitt eget, lille kapittel. I hovedsak følger vi en familie, med faren Roy og sønnen Aksel som hovedkarakterene, og Kjersti som jobber som primærkontakt for den handikappede skoleeleven Siri. Vi følger deres dagligliv og hvordan det utspiller sin lavmælte dramatikk i en kommune avfødt av det nyrike Norge.
Familiefaren Roy sliter med selvbildet; han er eldre enn sin kone, og vi får se ham i ulike situasjoner hvor han forsøker å finne en bekreftelse på at han fremdeles eksisterer, er verdig og viktig. Dette også overfor sine to barn som han heller ikke når, verken følelsesmessig eller sosialt.
Kjerstis liv med den krevende spesialklassen utgjør også en stor del av handlingen, ved siden av hennes forsøk på å innlede en slags romanse med taxisjåføren Morgan.
Det handler om drømmene man har på et sted hvor alt virker langt unna. Det handler om alle menneskenes forhåpninger om at livet skal romme noe mer. Men som nevnt handler dette også om et samfunn, åpne nye rom i det, se bak fasader, gå dit man vanligvis ikke går for å finne nye mønstre og strukturer.
Nesten alle kommer til syne og får beskrevet biter av sitt liv, bussjåføren, kjørelæreren, sykepleiere, rektoren, elevene, kultursjefen, og til og med kronprinsen idet han besøker byens ungdomsskole for å holde et klimaforedrag. Det er et ambulerende blikk som snitter inn i et stykke norsk virkelighet. Fortellerblikket sveiper over tettstedet som en lyskaster i et dårlig opplyst landskap. I det hele tatt gjøres det skarpe sosiale og samfunnsmessige riss. Eivind Hofstad Evjemo våger noe som ikke mange i hans generasjon gjør, å skrive om et samfunn og utforske det sosiale hierarkiet. Og han gjør det i et ladd og sanselig språk.
Les mer om boken her.
Sendes umiddelbart
Ved kjøp av digitale produkter gjelder ikke angrerett. Lydbøkene og e-bøkene lagres på Min side under Digitale produkter, hvor man enkelt kan laste dem ned.
Eivind Hofstad Evjemo (f. 1983) kommer fra Levanger, men bor i Oslo.
For debutromanen Vekk meg hvis jeg sovner (2009) mottok han Tarjei Vesaas' debutantpris. For sin andre roman, Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet (2012), mottok han blant annet Ungdommens kritikerpris. I 2014 kom Velkommen til oss, som var en av de første romanene som tematiserte og bearbeidet avtrykket etter terrorkatastrofen 22. juli skjønnlitterært. Romanen ble nominert til den prestisjefylte Prix Femina i Frankrike (utgitt på Éditions Grasset). I 2016 kom Evjemos første diktsamling, Kvelningsminner, som mottok svært gode kritikker. I 2022 kom landbruksromanen Den nye årstiden – også den en kritikerfavoritt.
Eivind Hofstad Evjemo ble i 2015 kåret til en av de ti beste norske forfattere under 35 år i en kåring i samarbeid med avisen Morgenbladet og Norsk Litteraturfestival. Han har vært redaktør for boken Det felles eide – forfattere om kunst i offentlig rom (2018) og Rikdommens språk – nye tekster om oljefondet (2022) og mangeårig redaktør for debutantantologien Signaler.
"Evjemo tar oss med inn i helt samfunn og gir livsrytmen og hverdagen ned til de minste detaljene, og alt sammen tas på alvor i et svært fint språk. Jeg kan ikke huske å ha lest en slik roman av en norsk forfatter."
– VG
"Som et menneske med dype erfaringer og med formuleringsevnen til en dreven forfatter, klarer 29-åringen Evjemo å skildre «Den norske virkeligheten» langt på vei slik den oppleves av mange av oss. (...) Evjemo debuterte i 2009 og fikk Tarjei Vesaas’ debutantpris. Den nye romanen kommer ganske sikkert også til å få priser."
– Fædrelandsvennen
"Eivind Hofstad Evjemo gjenskaper livet i Norge 2012 ned til aller minste detalj i en tungtveiende søknad til "den store norske romanen".
(…) Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet er en bok som kan utfordre kapasiteten til lastebilene som kjører til bokhandlene før jul."– Dagens Næringsliv
"Empatisk prosa fra et lysende talent. (...) Evjemo mestrer å fylle det helt ubetydelige og det usynlige rundt oss med en uvurderlig mening."
– Dagbladet
"Forfatteren har gjort research og skriver troverdig. Han er dessuten ikke ondskapsfull, men hans ironiseringer er rammende(…)Hofstad Evjemo blåser liv i flere karakterer som hver på sin måte kaver med å finne ut av sine liv. De med mest bagasje er ikke nødvendigvis de mest helstøpte, men forfatteren faller ikke for fristelsen til å beskrive de funksjonshemmede fjortenåringene som mest menneskelige. Snarere har alle personene dypt menneskelige trekk(…)
Hofstads poetiske skrivemåte fikk meg en stund til å tro at forfatteren forskjønner tilværelsen mer enn han har dekning for, men det stemmer ikke. Hofstad skriver dobbeltbunnet og dypt."– Aftenposten
"Eivind Hofstad Evjemo skriver aldeles strålende."
– Klassekampen