Englebyen - Historier fra Beslan

«Uhyggelig nok er boka svært aktuell i Norge nå. Alle bør lese den. Her får vi vite mye – som kanskje gjør at vi klarer å forstå me.r»

Nominert til Brageprisen 2011 i kategorien sakprosa.

En hel verden fulgte dramaet som utspilte seg i Beslan i Nord-Kaukasus i september 2004. 186 barn og 147 voksne mistet livet i en av historiens mest brutale terroraksjoner. Hva skjedde egentlig i løpet av de tre døgnene, og hvem var terroristene? En søvnig småby var forandret for alltid. Hvordan er det mulig å leve videre etter en slik katastrofe? I Englebyen møter vi de overlevende og etterlatte på nært hold, og gjennom dem blir vi kjent med et helt lite samfunn. Samtidig er boken en jakt på sannheten. For hvilket ansvar har de russiske spesialstyrkene for det tragiske utfallet, og hvorfor har kritikere av myndighetenes fremgangsmåte blitt forsøkt kneblet?

Dette er beretningen om en småby og dens levende og døde innbyggere.

Nominert til Brageprisen 2011 i kategorien sakprosa.

Erika Fatland

Erika Fatland (f. 1983 i Haugesund) er forfatter og sosialantropolog. I 2009 debuterte hun med barneboka ”Foreldrekrigen”, en burlesk og humoristisk roman om 10-åringen Amanda, som opplever at foreldrene ikke bare skal skilles, men at de også innleder full krig. Boka, illustrert av Per Dybvig, fikk gode anmeldelser og ble valgt ut av Den norske Bokhandlerforenings Leselystaksjon 2010 som en av de fem titlene som skulle deles ut til alle Norges 6.- og 7.-klassinger det året.

Dokumentarboka ”Englebyen. Historier fra Beslan” utkom i 2011. Boka er basert på Fatlands feltarbeid i Beslan i forbindelse med masteroppgaven i sosialantropologi, og beskriver ettervirkningene av gisseldramaet på Skole nr. 1 i 2004. "Englebyen" ble nominert til Brageprisen i kategorien sakprosa.

«Et av vår tids blodigste terrordramaer: Beslan i Kaukasus, minst 333 mennesker drept, hvorav 186 barn. Hva lå bak? Hva ble virkningene etterpå? Temaet terror vil spille en særskilt rolle denne bokhøsten. Om det kom noe brått på norske forleggere, så gir det forhøyet aktualitet til Erika Fatlands bok fra Beslan. Gisselaksjonen på skolen i Nord-Ossetia på nordsiden av Kaukasus-fjellene sensommeren 2004 endte i en nedslakting som var meningsløs også for terroristene selv, de fleste av dem ingusjetere og tsjetsjenere, som ikke oppnådde annet enn død. «Englebyen», bokens tittel, er navnet på gravplassen for ofrene. Den 28 år gamle forfatterinnen har rukket over mer enn de fleste jevnaldrende, har lært seg minst syv språk, har studert, reist og arbeidet i mange land, utgitt bøker, skrevet artikler i aviser og tidsskrifter, tatt mastergrad i sosialantropologi, og blitt ekspert på noen av Russlands mest hjemsøkte områder, der hun har gjort sine undersøkelser og hatt samtaler med et høyt antall berørte personer. Blodbadet i Beslan ble utgangspunkt både for hennes masterarbeid og for denne reportasjeboken. Det hadde endt i et ubeskrivelig kaos etter at sikkerhetsstyrker gikk til stormangrep mot terroristene. Denne beretningen er flettet sammen med minnene fra vitner som gjenkaller hendelsene. Gradvis rettes søkelyset mot det som har skjedd senere. Erika Fatland har gjort et overbevisende arbeid. Hun har kommet menneskene innpå livet, særlig kvinnene. Ingen reporter kunne gjort det bedre. Lukket samfunn. Samtidig oppleves det som en helsvart bok, nær blottet for lyspunkter. Det er en rapport om hvordan terror ikke skal håndteres, hverken mens det skjer eller i etterkant. Her er offisiell feilinformasjon og privat mistenkeliggjøring, mistro til alle med makt og myndighet, korrupsjon, nytt og gammelt hat mellom naboer og folkegrupper, penger som roten til mye vondt, og en undersøkelseskommisjon som synes å skjule sannheten, ifølge hva som blir påvist her. Fortsatt er det motstridende forklaringer på hva som egentlig skjedde og på hvem terroristene egentlig var. Beretningen viser hva som vokser frem av rykter, bakvaskelse og sammensvergelsesteorier når samfunnet mangler tilstrekkelig åpenhet. Desto verre blir det når konfliktene på forhånd går så dypt. Hva som dukker opp i tillegg, og som gjør særskilt vondt, er mistenkeliggjørelsen av dem som overlevde, en tung byrde på topp av sorgen og den skyldfølelse noen overlevende sliter med. Er det nedfelt i menneskenaturen at de levende stilles opp mot de døde etter slike hendelser, eller skyldes det forgiftede sosiale forhold i dette særskilte området? I Hamsuns spor. Fatland viser til Knut Hamsuns reiseskildring fra Kaukasustraktene et århundre tidligere, I Æventyrland, som hun krysser sporene av. Der Hamsun lot seg fascinere og fortrylle, opplever Fatland en verden som i mellomtiden er revet halvt i stykker, som dårlig mestret overgangen fra ættesamfunn via kommunisme til dagens livsvilkår. Sosialantropologen Fatland har, med noen sære unntak, greid å skifte ut det samfunnsvitenskapelige målføret med et reportasjespråk som er nøkternt og nær innpå. En ting savnet jeg: Nordmenn flest vet ingenting om disse strøk, og oppfatter konfliktene der som en ugjennomtrengelig labyrint av vold. Teksten ville derfor vunnet på noen flere linjer fakta og bakgrunn, noe dypere om dette folkets særpreg og om hva som har vært dets skjebne gjennom tidene. Da ville fortellingen bli satt inn i en sammenheng som samfunnsvitere stundom tar lett på.»

«[…] en sterk, velskrevet og viktig bok om terrorens langsiktige pris og skadevirkning, både for enkeltmennesker og samfunn. I dagens Norge er dette dessverre blitt ei bok vi bør lese.»

«Erika Fatland skriver glimrende, hun har suveren kontroll over språket både når hun beveger seg tett innpå de sørgende, når hun blir mer antropologisk i sin beskrivelse av ærebegrep og kulturelle særdrag, og når hun blir undersøkende journalist.»

«Erika Fatlands sterke, velskrevne dokumentar fra skrekkdøgnene på en barneskole i Beslan i 2004, er skremmende aktuell etter terroren i Oslo. […] Om du vil forstå en flik av hvordan det kan oppleves å møte absolutt ondskap, skal du lese denne.»

«GENNEM MEGET velskrevne, indfølende fortællinger fra beboerne i Beslan blandet med historien om Nordkaukasus viser Fatland, at mennesker knap er i stand til at overleve så voldsomt et anslag som dette. Mange af de overlevende ender med at gå under, blive umenneskelige, onde eller blot levende døde. Og tiden læger ikke alle sår.»

«Erika Fatland tar et usalgbart tema, gjør det vanskelig for seg – og lykkes stort. […] Fatland har allerede imponert, men mot slutten gyver hun forsyne meg løs også på kjernespørsmålet: Hva skjedde egentlig i Beslan? Hvem var ansvarlig? Jeg blir først forferdet. Skal hun rive ned det hun har bygd opp med et dilettantisk sveip over materiale hun umulig kan ha forutsetninger for trenge inn i? Jeg har ikke sakkunnskap til virkelig å vurdere hennes saumfaring av offisielle granskningsrapporter og alternative kilder, men resonnementene og avveiningene virker fullt ut plausible, konklusjonen også. Englebyen er en sterk kandidat til årets Bragepris for sakprosa.»