Fettere & kusiner

"Mannen som ikke vokser opp, er en velkjent figur i norsk samtidskultur, men sjelden har jeg sett den retningsløse skildret sa avslappet, men likevel seriøst som i den bergensbaserte forfatteren Kristian Hæggernes’ første roman Fettere & kusiner. [...] Med ensomheten som klangbunn skriver Hæggernes vakkert om fellesskapet. [...] Hæggernes har en evne til a si ting rett ut uten at det blir flatt. Fortellerstemmens oppriktige nerve bekrefter at dette er et forfatterskap man bør følge godt med på."

Kristian S. Hæggernes

Kristian S. Hæggernes er født i Bergen i 1972. Begynte å skrive da han gikk på U.Pihl videregående skole, deretter på Skrivekunstakademiet. Har en del forsøksvise studier (psykologi, lærerhøgskole) og siviltjeneste, og diverse andre kurs ved Skrivekunstakademiet. Han debuterte med diktsamlingen Tyngde av fallende skygge i 2004.

Kristian S. Hæggernes er også representert i antologien Stemmer i et hus (1993, Aschehoug), og i samtlige nummer av fanzinen Bleep, og har også publisert dikt på jung.no. I tillegg har han samlet tekster fra diverse egne manus i et lite hefte kalt Süt som har kommet ut i svært begrenset hjemmeprodusert opplag ca månedlig siden 1997. Han skriver innenfor det meste som finnes av genre. Poesi er den genren som ligger ham nærmest.

Mens jevnaldrende har fullført utdannelsen og er i gang med voksenlivet,

bor Njål i kjelleren i foreldrenes hus og jobber på bensinstasjonen

like over veien. Fettere & kusiner følger Njål gjennom ti

dager der han ser tilbake på oppveksten sin og lurer på om alt ble som

det ble på grunn av det som skjedde en sommer på hytta, samtidig som et

tilbud han får kanskje kan vise en vei ut av fastlåste mønstre.

Mens jevnaldrende har fullført utdannelsen og er i gang med voksenlivet,

bor Njål i kjelleren i foreldrenes hus og jobber på bensinstasjonen

"[...] teksten hans har en litt ubegripelig tiltrekningskraft, kanskje ved at den fremstår som ærlig og effektfri."

" [...] ved å la det hvile en tvetydighet i hovedpersonens tilnærming til sin egen situasjon, oppstår det en fin nerve i romanen som gjør at det tragiske aldri langt borte, tross dens lette og humoristiske stemning."

"[...] Hæggernes er best på små flater der stoffet og ideen blir fortetta til god litteratur, for det er det det handlar om heile vegen."