Else Berit Kristiansen (f.1960) er født og oppvokst på Hamar, men bor nå på Østlandet. Hun har bred yrkeserfaring, bl.a. som manusforfatter for teateret, med monologene Emma og Zombie. Else Berit Kristiansens mormor har en spesiell krigshistorie. Det var det som inspirerte forfatteren til å skrive ”I krig og kjærlighet …” Selv mener hun at krigstraumet aldri kan bli helt leget før det er gjennomarbeidet litterært. Gjennom å ta opp alle elementer som har med tysk okkupasjon i Norge å gjøre, håper hun å bidra til en dypere forståelse, samtidig som hun gir leserne en god historie.
Kristin bekymrer seg for Ivar, som er helt satt ut etter redslene i Auschwitz. Hun tør nesten ikke forlate gården av frykt for bygdefolkets hevn, men hun er nødt, for hun må jo besøke Jan i fangeleiren.
Hjørdis og barna kan endelig forlate Berlin, sammen med de to russiske soldatene. De setter kursen sørover, men ved grensen til Tsjekkoslovakia slipper de opp for bensin. De stanser i en liten landsby som ånder av fred …
Rosa strakte hals. ”Se, tante Hjørdis! Her har det ikke vært krig! Noe så vakkert!” ”Ja, Rosa, hvis det ikke hadde vært for at vi fortsatt befinner oss i Tyskland, ville jeg ha trodd at vi var kommet til en ny verden.” Sergei satte kursen mot kapellet. Boris tok fram et hvitt lommetørkle og festet det på geværsiktet. Han snudde seg. ”Hold barna synlig! Da skjønner de at vi er ute i fredelig ærend.”
Kristin bekymrer seg for Ivar, som er helt satt ut etter redslene i Auschwitz. Hun tør nesten ikke forlate gården av frykt for bygdefolkets hevn, men hun er nødt, for hun må jo besøke Jan i fangeleiren.
Hjørdis og barna kan endelig forlate Berlin, sammen med de to russiske soldatene. De setter kursen sørover, men ved grensen til Tsjekkoslovakia slipper de opp for bensin. De stanser i en liten landsby som ånder av fred …
Rosa strakte hals. ”Se, tante Hjørdis! Her har det ikke vært krig! Noe så vakkert!” ”Ja, Rosa, hvis det ikke hadde vært for at vi fortsatt befinner oss i Tyskland, ville jeg ha trodd at vi var kommet til en ny verden.” Sergei satte kursen mot kapellet. Boris tok fram et hvitt lommetørkle og festet det på geværsiktet. Han snudde seg. ”Hold barna synlig! Da skjønner de at vi er ute i fredelig ærend.”
