Ho som var så søt

Rune Belsvik

Rune Belsvik er fødd i Haugesund i 1956 og oppvokst på Stord. Han bur nå i Randesund ved Kristiansand. Rune Belsvik debuterte i 1979 med Ingen drittunge lenger, som han også fekk Noregs mållags pris for i 1980. For barnebøkene om Dustefjerten har Belsvik fått Kulturdepartementets litteraturpris. Dustefjerten er òg kjend frå barnetimen i NRK.
Rune Belsvik blei tildelt Brageprisen 2000 for beste ungdomsbok, og har eit breitt og mykje verdsett forfattarskap bak seg. Han har dikta ei vedunderleg forteljing -Verdas mest forelska par (2001) - for barn og vaksne om kjærleikens magi og utfordringar, og om kva som kan henda når forelskinga skal på utstilling.

"Slett ikkje verst, tenkjer eg etter Rune Belsvik sin første roman for vaksne sidan 1999 (...) Den unge og gamle Berit går godt saman i romanen og Rune Belsvik si utforsking av korleis to enkeltepisodar i dei sårbare åra formar eit heilt liv, står til truande."

Berit nærmar seg 60 år. Etter ho blei uføretrygda frå lærarjobben har ho levd eit rolig liv, stort sett heime i huset. Ho les bøker, strikkar, og lagar middag til mannen som framleis er i arbeid. Men ho blir stadig plaga av gamle minne. Det som plutselig skjedde den gongen, då ho gjekk siste året på ungdomsskulen. Det var jo så å seia ingenting i forhold til alt det andre som skjer i verda. Men gong etter gong krev det liksom å bli tenkt gjennom. Ute er det iskald vinter. Svære haugar med snø ligg over hus og landskap.

Rune Belsvik tar oss rett inn i uroa til ei ung kvinne, og fortel om hennar erfaringar og utforsking i møte med menn. HO SOM VAR SÅ SØT er eit truverdig og sterkt kvinneportrett. Det er godt gjort av ein mann å skrive så åpent og medrivande om korleis overgrep kan prege eit heilt liv.

"Beskrivelsene av denne sjelelige skjørheten er gode, boka formelig dirrer av uro og anspenthet. Repetisjonene og monotonien som preger romanen går på tålmodigheten løs, men gir også en klaustrofobisk, desperat tone som tvinger leseren inn i Berits private lille helvete. Det er mørkt og bevegende (...) Humoren gir teksten et preg av fandenivoldskhet som passer godt – Berit er kanskje skjør og selvutslettende, men når det gjelder å kjøre seg selv til grunne, er hun ustoppelig."

"Kanskje kan man si at dette er en historie om at det kan gå bra bare man blir sett - eller bare man går inn for å ta seg sammen. En roman som peker på det store, svarte, men som også oppmuntrer.(...) for mange kan dette være en viktig historie."

"Belsviks sterkeste kort her er uten tvil språket og roen i fortellingen. Det er tidvis både poetisk, ladet og sterkt."

"Det Belsvik gjer, er å syna stadia fram til ho har blitt den kraftlaust suisidale kvinna ho er. Ho har visseleg ikkje blitt berga av ektemann og trygt familieliv, med ein ektefelle som er like kjærleg, overberande, realitetsvegrande «snill» som ho sjølv i si tid var preg- og kjernelaust «søt». Det er trøysteslaust. Det er effektivt skrive."