Jeg har kolleger er en roman om arbeid.
«Heldigvis fikk jeg meg jobb. I kommunen. Hvordan forholder du deg til å bli slått? spurte hun som intervjua meg.»
Med ømhet, alvor og komikk skildrer Camilla Bogetun Johansen hvordan det er å være en kropp i verden og å bruke den kroppen til å jobbe med noe mange ser ned på, nemlig omsorg.
Vi møter geologistudenten, kokken, telefonselgeren, den tidligere håndmodellen, kunstneren, de ufaglærte, vernepleierne og andre. Felles for dem er at de jobber i bolig.
Hva slags arbeid er egentlig omsorg? Og hvem er omsorgsarbeideren? Jeg har kolleger handler om å jobbe i en bolig for psykisk utviklingshemmede autister, om penger og drømmer – og om å være en kropp som leiter etter et trygt sted å være.
Olaug Nilssen om Jeg har kolleger:
«Som pårørande les eg med hjartet i halsen, eg vil ikkje at denne flinke, men ufaglærte miljøarbeidaren skal slutte i jobben. Men sidan handlinga er lagt til korona, der slike som henne må gå på jobb uansett, til spredt applaus frå balkongane, og kraftige slag på visiret i smittevernsdrakta, så går det jo ikkje an å klandre henne for å ønske seg noko anna. Men eg tillet meg å misunne henne dei gode kollegaene, og å applaudere frå balkongen at omsorgsarbeidet får sin eigen roman.»
