Kargo

"Saabye Christensen fører en direkte tale.

Det er ikke tid til utenomsnakk lenger. Poeten går i strupen på opplevelsen av tid som renner ut."

Årets bok handler mer om det som med aksellererende hastighet går tapt, enn det som allerede har vært tapt i årevis. I årets bok lakker det mot slutten, og dikt-jeget vet det med smertelig selvinnsikt: «Og tiden begynner å bli tynnslitt, som en dress / du har båret for lenge og ikke tatt vare på / Sømmen rakner i ryggen, lyset skinner gjennom / Din mor ville skammet seg / Vi er alle lasaroner til slutt».

Saabye Christensen fører en direkte tale.

Det er ikke tid til utenomsnakk lenger. Poeten går i strupen på opplevelsen av tid som renner ut. Hva har man egentlig oppnådd? Man har fått noen ørtæver. Flere skal det bli. Bokas forside er prydet av et par boksehansker. Omslagets innbrett har et portrett av forfatteren, med plaster på nesa og ellers et blikk som mer enn tydelig viser at han ikke liker utsikten.

Det kunne vært koketteri, men tekstene motsier en slik lesing av bildene. Her er metaforer som nok kan virke rablet ned i en fei, men som, nærlest, gir liv og atmosfære til den mistrøstige prosessen du er i når du ikke lenger vet om du har tid nok igjen til å utrette det du satte deg som mål, den gang du - helt feilaktig - trodde du svømte i et hav av tid.

Lars Saabye Christensen er født i Oslo 21. september 1953. Han debuterte med diktsamlingen Historien om Gly (1976), som han fikk Tarjei Vesaas' debutantpris for. Før debuten hadde han allerede flere dikt på trykk, og deltatt i utgivelsen av det litterære undergrunnstidsskriftet Dikt og datt. Sin første roman utga han i 1977 med tittelen Amatøren. Saabye Christensen hevder ofte at alle hans romaner kunne ha båret den samme tittelen. Mennesker som sliter med indre usikkerhet og manglende oversikt over eget liv, som ikke stiller profesjonelt velforberedte i alle livets situasjoner, men velger galt og opptrer klossete – dette er personer han har en stadig tilbakevendende kjærlighet for i sine bøker.
Etter Amatørenfulgte ytterligere tre diktsamlinger samt to romaner, deriblant Jokeren, som også ble hovedbok i Bokklubben Nye Bøker (1982).
Gjennombruddet kom medBeatles(1984), som er blant de største litterære salgssuksesser i Norge noensinne, og som stadig nye ungdomsgenerasjoner trykker til sitt hjerte. Fortellingen om de fire ungdommene Kim, Seb, Ola og Gunnar, som vokste opp i Oslos nest beste vestkant i en tid full av drømmer og forvirring, inneholder spenning, latter, gråt og gjenkjennelse som knapt noen annen norsk roman i moderne tid. Boken er oversatt til flere språk og har fått strålende mottakelse, spesielt i danske og tyske aviser. Sommeren 2006 kåret Dagbladets lesere Beatles til den viktigste roman som var utgitt de siste 25 årene. Beatlesble etter hvert viderført til en trilogi med de litterært sterkeBly(1990) ogBisettelsen(2008).
I 2001 kom det episke storverketHalvbroren, som også ble en internasjonal suksess og vant Nordisk Råds Litteraturpris.
Hele tiden har Saabye Christensen søkt utfordringer innenfor de fleste sjangre. Han har skrevet dikt, romaner, kriminalromaner, noveller, dramatikk, hørespill, barne- og ungdomsbøker, poetiske reiseskildringer og bildedbøker. Som novelleforfatter står han sterkt. Om Ingens (1992) skrev Aftenpostens anmelder Terje Stemland: "Her finnes perler av iakttagelser, sproglige stjernedryss, rik humor, livsglede, vemod, sårhet, sorg, skamfølelse – hele den menneskelige følelsessfære som bare en betydelig forfatter kan gjøre nærværende, levende."
I 1997 kom Den misunnelige frisøren: "Munter og melankolsk, vittig og vemodig, gripende og galgenhumoristisk..." (Øystein Rottem, Dagbladet). Sentralt står også Noen som elsker hverandre fra 1999.

Mitt danske album, en memoarbok fra 2010, traff både et norsk og et dansk publikum. I 2012 kom Sluk, en selvbiografisk preget roman som fikk kritikernes anerkjennelse for sin originalitet og fortellerglede. I 2015 ble Saabye Christensen tildelt Brageprisen for romanen Magnet, som både fikk strålende kritikker og ble en salgsuksess.