«Modig debutant skildrer hvordan fertilitetsindustrien kurtiserer barnløse par. (...) Kroppen er en morder vokser til en viktig bok (...) «Babyprosjektet» begynner nes-ten som en lek. Den ene kvinnen (Nina) har alltid ønsketseg barn, men Rikshospitalet gir dem små forhåpningerom å kunne tilby en donor med den ønskede hudfargen. Nina har bakgrunn fra Midtøsten og vil at donoren skalspeile også hennes opphav. De begynner å orientere segi internasjonale donorbaser.I denne fasen er romanen lys og underholdende. Forfatteren lager mye moro med det spissfindige donorsøket. Nina har ikke lyst til å føle seg som «en au pair» når hun går sammen med ungen, mens Kitty er redd for at ungen vil kjenne en «bitte liten motvind» hvis «hen er brun».Slike forestillinger om «motvind» og «medvind» løper som fine ledetråder gjennom romanen. Byng bruker dem for å reflektere over alle de små signalene barn får fra omverden, de kan være nesten usynlige – som vind – men preger oppveksten likevel.Hensynet til barnets livsfølelse er et tilbakevendende motiv. I slike partier trekker forfatteren på både egen og hovedpersonens profesjon. Ettersom Kitty har psykolog-utdannelsen og jobberfaring fra Danmark, er mindre deler av romanen skrevet på dansk, nok et festlig innslag for de av oss som leser nabospråket med glede.
Gradvis får babyprosjektet en tvetydig klang. Jakten på den perfekte donor får menn til å fremstå som avlsdyr på en markedsplass. Men det er særlig den fysiske nedbrytningen av forsøkskroppen som skildres så hjerteskjærende. (...)

Kroppen er en morder har både eksistensiell og politisknerve. Kitty Byng går til det uvanlige skrittet å flette fors-kning inn i romanformen, studier som viser hvor belas-tende det er med assistert befruktning og hvor ofte be-handlingen mislykkes.Slik blir denne boken et varsel om at kommende libe-raliseringer øker sjansene ikke bare for familieforøkning,men også for fortvilelse.»

Les mer

–Aftenposten

En tankevekkende og sterk debut (...) Jeg fanges også av det sårbare som kommer fram i hovedpersonen Kittys tanker. Og den dobbeltheten som ikke gir noen entydige svar. Som handler om livet selv.»

Les mer

–Adresseavisen

«Kitty Byng veksler elegant mellom alvor og humor i en debut om reproduksjon, kjønn, skeivhet og rasisme. (...) I noen nær­mest essayistiske partier, som også er romanens desidert sterkeste, knytter Byng slike evolusjonspsykologiske argumentasjonsmønstre opp mot homofobi, kjønnsstereo­typi og (hverdags­)rasisme. Samtidig bruker hun dette til å harselere med Kittys frustrasjon over å være den eneste i huset som rydder. I disse partiene veksler Byng mellom tungt alvor og lett humor på svært elegant vis.
Til tross for tittelen, framstår Kroppen er en morder på denne måten som en varm og lett roman, med til tider hoppende forelskede skild­ringer som «hjertet mitt rant over med jeg elsker deg allerede i september».Det mest imponerende med romanen er likevel hvordan Byng binder sammen de nevnte filosofiske utgangspunktene. Hun utforsker tilhørighet og slektskap, barnlige traumer, hun spør hvorvidt tvillinger der den ene dør i magen føler på en tomhet hele livet, og om det er mulig å trene hjernen til å ikke kjenne fantomsmer­ter. Det hele kulminerer i bekymringen for hvordan et barn vil ha det med dem som foreldre, og i håpet om å klare å være et puslespill barnet passer inn i som brikke. Hvis de da klarer å bli gravide.»

Les mer

–Klassekampen