Helene Uri (f. 1964) er en aktiv skribent og en kritikerrost, prisbelønt og produktiv forfatter. Hun skriver for både voksne og barn og utgir bøker i flere sjangere. Forøvrig har hun en doktorgrad i lingvistikk, og er professor II både ved Høyskolen Kristianina og ved Norsk barnebokinstitutt. I tillegg har hun en lang merittliste med vitenskapelige publikasjoner, ulike engasjementer, oppdrag og verv. I 2018 overtok hun som Aftenpostens språkspaltist etter Per Egil Hegge, og siden 2020 har hun drevet podkasten Språktalk sammen med Aftenposten-journalist Kristin Storrusten. Helene Uri debuterte i 1995 med ungdomsromanen Anna på fredag. Siden har det kommet bøker som perler på en snor. Flere er belønnet med gjeve priser. I 1998 fikk hun Kulturdepartementets barnebokpris for sakprosaboken Den store faktaboka om språk (Damm/Cappelen Damm), mens hun i 2018 ble tildelt Brageprisen for sakprosaboken, Hvem sa hva? (Gyldendal). Året etterpå mottok hun Riksmålsforbundets barne- og ungdomsbokpris for ungdomsromanen Stillheten etterpå (2019). Helene Uri har også skrevet bøker sammen med andre forfattere. Hun har gjort en betydelig innsats som kunnskapsrik formidler av språk og språkforståelse, godt tilpasset og tilrettelagt for ulike målgrupper, gjerne med glimt i øyet. Bøkene hennes er oversatt til mer enn tyve språk.
Hilde Østby (f. 1975) er idéhistoriker, forfatter, journalist og tidligere forlagsredaktør. Hun debuterte i 2013 med den kritikerroste romanen Leksikon om lengsel.
Marta Breen (f.1976) er sakprosaforfatter, organisasjonsleder, foredragsholder og journalist. Hun har bakgrunn fra RadioOrakel, og har jobbet som freelancejournalist og spaltist for blant annet NRK og Dagbladet. Breen har skrevet en rekke bøker om feminisme, kjønnsroller og kvinner i kulturlivet. Hun debuterte som forfatter i 2006 med boka Piker, vin og sang, hvor hun skrev om norske kvinnelige musikkartister og musikkgrupper opp gjennom historien. Hun har etter dette utgitt en rekke bøker. For å nevne noen: Født feminist,Om muser og menn og biografien om Radka Toneff. Bestselgerne 60 damer du skulle ha møtt, Kvinner i kamp og Patriarkatet faller er alle gitt ut i samarbeid med illustratør Jenny Jordahl. Kvinner i kamp er utgitt i hele 27 land og ble Breens store internasjonale gjennombrudd. For denne boka ble hun i tillegg tildelt Kulturdepartementets pris for barne- og ungdomslitteratur i kategorien fagbøker i 2018.
Breen er tidligere leder i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening.
Kvinnenes by en feministisk guide til Oslo kan du lære om de kvinnene som allerede har fått gater oppkalt etter seg. For hvem var egentlig Anna Pleym på Stovner? Eller Erika Nissen på Torshov? Og hvorfor har det unorske navnet Ruth Reeses plass havnet på Grünerløkka? Oslo er en by i forandring. Bare i løpet av det siste tiåret har en rekke nye områder, bydeler og signalbygg dukket opp. Men én ting ser ut til å holde seg stabilt — mannsdominansen. Det er fremdeles åtte ganger flere menn enn kvinner som har fått en gate oppkalt etter seg i hovedstaden, og de fleste byster og statuer forestiller menn. I tillegg har forfatterne tegnet et fiktivt kart, ett der kvinnene ikke er i mindretall: Slik kunne Oslo sett ut dersom menn ikke hadde skrevet historien og gitt gatene navn. Da ville kanskje Hegdehaugsveien hatt navn etter Amalie Skram, mens Jacob Aals gate ville blitt kaldt Ellen Gleditsch’ vei. Og hver 17. mai ville vi ha sett tusener av skolebarn spasere jublende oppover Aasta Hansteens aveny opp mot Slottsplassen.
Dette er en bok om hva byen har vært – og hva den kan bli.
Kvinnenes by en feministisk guide til Oslo kan du lære om de kvinnene som allerede har fått gater oppkalt etter seg. For hvem var egentlig Anna Pleym på Stovner? Eller Erika Nissen på Torshov? Og hvorfor har det unorske navnet Ruth Reeses plass havnet på Grünerløkka? Oslo er en by i forandring. Bare i løpet av det siste tiåret har en rekke nye områder, bydeler og signalbygg dukket opp. Men én ting ser ut til å holde seg stabilt — mannsdominansen. Det er fremdeles åtte ganger flere menn enn kvinner som har fått en gate oppkalt etter seg i hovedstaden, og de fleste byster og statuer forestiller menn. I tillegg har forfatterne tegnet et fiktivt kart, ett der kvinnene ikke er i mindretall: Slik kunne Oslo sett ut dersom menn ikke hadde skrevet historien og gitt gatene navn. Da ville kanskje Hegdehaugsveien hatt navn etter Amalie Skram, mens Jacob Aals gate ville blitt kaldt Ellen Gleditsch’ vei. Og hver 17. mai ville vi ha sett tusener av skolebarn spasere jublende oppover Aasta Hansteens aveny opp mot Slottsplassen.
Dette er en bok om hva byen har vært – og hva den kan bli.
