Muntre dødsdikt

Jan Jakob Tønseth

Jan Jakob Tønseth (1947 - 2018) ble født i Oslo. Han debuterte allerede i 1971 med diktsamlingen Kimærer. Han utgav tilsammen syv diktsamlinger, de siste er Fromme vers for enkle sjeler (2007) og Muntre dødsdikt (2015). I forbindelse med at forfatteren fylte 70 år i 2017, gav forlaget ut hans samlede dikt, Mellom drøm og nærvær. Samlingen Andre morgener ble utgitt posthumt i 2019.

Jan Jakob Tønseth vakte berettiget oppsikt med sin første roman Hilmar Iversens ensomhet, som utkom i 1992. I 1997 kom en frittstående fortsettelse, Et vennskap, og i Resignasjon og portvin fra 2002 møter vi Hilmar Iversen for tredje og siste gang. Trilogien kom i ny utgave i oktober 2018.

(...) bevinget elegant på klassisk vis, og muntert uten å være flåsete, livssituasjonen tatt i betraktning. Det er rett og slett dypt tenkt og godt meditert (...) Det er denne ydmyke livsbejaelsen som går så utenpå det meste av det som utgis under etiketten poesi (...) (...)i denne boken står det meste på spill.

Med disse muntre dødsdikt skriver Tønseth sin sykdomshistorie, fra han ble operert for brystkreft 12. november 2013, fram til i dag. Selv om han til tider har vært langt nede, har han også vært høyt oppe, nærmere bestemt ved Fagervann i Nordmarka, (416 m.o.h.). Døden er til stede, men livet bejaes, Fagervann forherliges i Tønseths dikt. Samlingen rommer også en avdeling "Bibelske fantasier". De er ikke mindre muntre.

(...) dette er svært gjennomarbeidede dikt, der nettopp formen tillegges stor betydning.

"Fra første dikt ryster Tønseth forbilledlig opp diktformen, sømløst og taktfast - simpelthen fordi sykehusets språk og erfaring står så langt fra den klassiske formen han har valgt.(...) Lakonisk, personlig, og dødsens humoristisk."

"Eg hugsar ikkje når eg sist blei så hovudstups begeistra over ei diktsamling. Det var såpass sterkt at eg måtte finna ut om eg let meg blende av dei råkande formuleringane, den elegante forma og dei godt turnerte kontrastane. At Tønseth råkar meg, er ikkje rart. Eg er gammal nok til at døden er sterkt til stades i livet og enkel nok til at eg kan bli begeistra av gode formuleringar, kontrastar og overraskande rim. Men det som gjør lesinga til ei spesiell oppleving, er møtet med personen, lykkeleg, sjølvironisk lidande, kjempande og til slutt forsona med et faktum som ikkje let seg velja bort: døden."

"Det kjem ut mange diktsamlingar, truleg for mange. Men éi samling av året har med rette fått uvanleg stor merksemd: Jan Jakob Tønseths Muntre dødsdikt (Cappelen). Tønseth (1947-) høyrer til våre best etablerte lyrikarar.

Han har gått sine eigne vegar som poet og attdiktar: fortruleg med gamal fransk og spansk diktekunst, med symbolisme og surrealisme - og er blitt ein meister i den krevjande sonetteforma (...)

(...) frå sjukesenga har han skrive sorgmuntre dikt om lagnaden sin. Det er dødsens alvor i dei, men samstundes boblande humor (som i det meste han før har skrive), mykje sjølvironi, og atterklangar av barokke salmar, Wergelands dikt på hospitalet, Boyson, Claes Gill, Dylan Thomas - kvardagsleg tale side om side med høgstemde sitat og brotstykke av lækjarlatin. Det er tvisyn i dette spelet, ein må stundom tenkja på Vinje. Tønseth er ein lågmælt mann, som ikkje pralar med lærdom - (...) "

(...)på sitt underfundige, muntervemodige vis, med latinske sitat og franske uttrykk som me kan finna hjå Wessel og Wergeland, arbeider Tønseth fram dikt etter dikt, beherska og avslappa. Formfaste vers og samstundes litt rufsete, muntre og leikande linjer.