Kategori: Romaner, Norsk skjønnlitteratur for voksne, Norsk skjønnlitteratur for voksne, Romaner
Anmeldelser
«Myggfangerne» er en fiksjonsfortelling om sorg og kjærlighet, om vold og krenkelse, om sykdom og forfall, om livet i motbakke. Det er en trist og morsom og surrealistisk beretning om små biter av store liv. For Päivi Laakso forstørrer. Hun dikter opp, finner på, tenker seg inn i hoder, leker seg gjennom scener som kunne vært fra en film. Det er vel det som er å skape litteratur? [...]
På liten plass – og uten store ord, de får jeg bruke – brer Laakso ut den aller videste horisonten, trekker skyene til side og skildrer det menneskelige grunnfjellet, alle sølepyttene, men også himmelen.
Päivi Laakso er født i 1967 i Tornio, Finland. Hun debuterte i 2001 med Jeg elsker sol og var et friskt innslag i det norske litterære landskapet med sin fabulerende fantasi. Pävi Laakso er ved siden av sitt virke som forfatter en internasjonalt anerkjent kunstner innenfor maling, tegning, innstallasjon og skulptur. For Myggfangerne (2016) fikk hun Bokhandelen forfatterstipend.
Med umiskjennelig råhet, presise observasjoner og uovertruffen humor tar Päivi Laakso oss med til Torniodalen. Et eldre ektepar herser med hverandre på sin vante måte. Men nå er rollene byttet om. Den syke kona må passe på mannen. Deres datter Päivi har flyttet til Norge og blitt kunstner.
Far venter på kjøkkenet mens mor kler på seg i entreen. Han ser på amerikaklokka. – Hvem var det som kom med den? spør han. – Jeg husker ikke. Ikke du heller, svarer mor og snurrer skjerfet rundt halsen. Far sjekker at radioen, oppvaskmaskinen og kokeplatene er slått av, at skapdørene ikke står på gløtt og at lysene er slått av. På slutten av hver runde har han glemt hvor han startet. Blikket streifer frem og tilbake, og til slutt glemmer han hva han holdt på med. Han går til bakdøra. Mor tar på seg lua og får øye på furua utenfor stuevinduet. Treet vokser for nært huset, det er mørkt og grenene strekker seg lange over taket, presser rennen som samler nåler, blir tett og bør tømmes hver høst. Eldstemann fraktet det hjem fra skogen for over tretti år siden. Plantet det selvfølgelig på feil sted. – Furua bør fjernes, mumler mor. – Den står der til ingen nytte.
Med umiskjennelig råhet, presise observasjoner og uovertruffen humor tar Päivi Laakso oss med til Torniodalen. Et eldre ektepar herser med hverandre på sin vante måte. Men nå er rollene byttet om. Den syke kona må passe på mannen. Deres datter Päivi har flyttet til Norge og blitt kunstner.
Far venter på kjøkkenet mens mor kler på seg i entreen. Han ser på amerikaklokka. – Hvem var det som kom med den? spør han. – Jeg husker ikke. Ikke du heller, svarer mor og snurrer skjerfet rundt halsen. Far sjekker at radioen, oppvaskmaskinen og kokeplatene er slått av, at skapdørene ikke står på gløtt og at lysene er slått av. På slutten av hver runde har han glemt hvor han startet. Blikket streifer frem og tilbake, og til slutt glemmer han hva han holdt på med. Han går til bakdøra. Mor tar på seg lua og får øye på furua utenfor stuevinduet. Treet vokser for nært huset, det er mørkt og grenene strekker seg lange over taket, presser rennen som samler nåler, blir tett og bør tømmes hver høst. Eldstemann fraktet det hjem fra skogen for over tretti år siden. Plantet det selvfølgelig på feil sted. – Furua bør fjernes, mumler mor. – Den står der til ingen nytte.
"Som Päivi Laaksos to første romaner er også denne preget av en bortimot burlesk humor. Men det er også kommet inn et dypt alvor og en sårhet i denne romanen som nok er det som gjør sterkest inntrykk - i kombinasjon med den ganske så friske humoren. Resultatet er igjen en roman som griper med sin annerledeshet; Päivi skriver på norsk, men står kanskje mer i en finsk fortellertradisjon. Og « Myggfangerne» representerer et gjennomført friskt og annerledes innslag i den norske litteraturen. Fint å ha Päivi tilbake!"
–Hamar arbeiderblad
"[ ...] virtuost,vakkert og effektivt [...]
Myggfangerne er ein uvanleg fin og presis roman, skriven for det meste i korte setningar og i presens. Det gjer det som hender meir røynleg, det skjer nett no, det ovrar seg og er ekte, ikkje referert eller omsett. Her er ingen eufemismar, ingen runddans kring den heite grauten. Presisjonsnivået i språket kombinert med den absolutt usentimentale skildringa gjer sjølv det uappetittlege fascinerande, det er noko som er til, ein føresetnad, som tida eller gravitasjonen [...]
Det er mykje alvor i denne boka, og alvorlege hendingar, men den nøytrale måten alt vert skildra på, gjer det også stundom komisk, ikkje minst når Päivi på nokre få liner skriv om bryllaupet sitt. Men boka er korkje komedie eller tragedie. Ho er eit stykke framifrå skrivekunst, om det vesle mennesket i det endelause verdsrommet."
