Oxfordbevegelsen skapte en av de mest spesielle vekkelsene i norsk historie. Som andre vekkelsesbevegelser forkynte den om synd, bekjennelse og moralsk livsførsel, men optimismen, humoren, samfunnsengasjementet og målgruppetenkning var annerledes og virket tiltrekkende på mange. «Frelsesarmeen for overklassen», som bevegelsen kunne bli kalt, ville offensivt vekke samfunnseliten først. Kjendiser som vitnet offentlig om egen omvendelse, vakte oppmerksomhet, og Oxfordbevegelsen fikk en formidabel pressedekning. Tusenvis kom på møtene, vekkelsen var på alles lepper, og det var sosialt akseptabelt å tilhøre de vakte. De som ble med i bevegelsen, forskanset seg ikke i det kristne fellesskapet, men kastet seg inn i kultur- og samfunnslivet for å gjenkristne det. Norge sto i brann, hevdet bevegelsens internasjonale leder, Frank Buchman. På få år oppnådde Oxfordbevegelsen å vitalisere deler av norsk kristenliv og påvirke kulturlivet i stor grad. Samtidig var den kontroversiell og omdebattert, i kristne så vel som i sekulære kretser.
For første gang foreligger det nå en samlet framstilling om Oxfordbevegelsens virksomhet i Norge, og forfatteren belyser sider ved bevegelsen som aldri er blitt presentert før. Boken redegjør for hva bevegelsen sto for, gir en utførlig presentasjon av bevegelsens kampanjer og spesielle arbeidsmetoder, og drøfter hvorfor vekkelsen stilnet av. Den viser også hvordan Oxfordbevegelsen påvirket norsk skjønnlitteratur i mellomkrigstiden, og hvordan den preget norsk kristenliv på kort og lengre sikt. Kjente oxfordprofiler som Carl Joachim Hambro, Ronald Fangen og Fredrik Ramm, blir særlig omtalt.
