Aristoteles, 384—322 f.Kr., gr. filosof og forsker, først elev, senere lærer ved Platons akademi. I noen år lærer for Aleksander den store, før han i 335 grl. den peripatetiske skolen (av gr. "vandre") i Athen, også kalt Lykeion. Hans skrifter er bare delvis bevart, blant annet hans Metafysikk. La grunnen til flere vitenskaper, særlig logikk og biologi, og ble i middelalderen betraktet som autoritet på nesten alle områder. Thomas Aquinas og andre kristne teologer søkte å forene hans filos. med kristendommens dogmer. Kritiserte Platons idélære. Mente at ideene ikke har selvstendig eksistens, men bare kan virkeliggjøres i de enkelte ting. For A. var alt hensiktsrettet (teleologisk); ikke minst himmellegemenes bevegelser og det organiske livet. Han antok at jorden lå ubevegelig, omgitt av bevegelige sfærer. Godtok ikke antikkens atomlære, men de eldre ideene om at materien består av de fire elementene jord, vann, luft og ild. La grunnlaget for både zoologi og botanikk, skapte den systematiske biologien og ordnet organismene i en oppadstigende serie, med mennesket øverst. I sin etikk formulerer A. læren om lykksaligheten som det harmoniske forhold mellom sjelens krefter, og formulerer tanken om "den gylne middelvei" i etikken. Mennesket er et samfunnsvesen, og først i et samfunnsfellesskap kan det nå virkelig lykke. Innen estetikken ble særlig hans idé om tragedien som sjelens renselse (katharsis) av betydning.