Helge Ryggvik (f. 1960) er historiker og forsker ved Senter for teknologi, innovasjon og kultur ved Universitetet i Oslo. Han har skrevet om blant annet transport og økonomisk historie og gitt ut bøkene Jernbanen i Norge 1854-2004, Nye tider og gamle spor 1940-2004 og Til siste dråpe. Om oljens politiske økonomi, en bok han ble nominert til Brageprisen for.
På kanten - Norsk oljevirksomhet i Barentshavet og hvorfor det må settes en strek
På kanten - Striden om norsk oljevirksomhet i Barentshaveter en kritisk og undersøkende bok om Statens rolle som pådriver for oljeselskapenes drøm om økt utbygging i et svært sårbart og ugjestmildt miljø langt, langt til havs mot nord.
Tidlig på 2000-tallet aksjonerte små aksjonistgrupper fra organisasjoner mot både utbyggingen av gassfeltet Snøhvitfeltet og oljefeltet Goliat. Men fra og med den andre perioden i Stoltenbergs rødgrønne regjeringsprosjekt fra 2009 og Erna Solbergs påfølgende regjeringer har oljeindustrien som kompensasjon for et midlertidig vern av Lofoten fått økt tilgang til leteblokker i Barentshavet. Med ny kunnskap om et fantastisk rikt, men sårbart økosystem og erkjennelsen av at det allerede finnes langt flere påviste olje- og gassreserver enn hva det er mulig å brenne hvis man skal unngå en farlig global oppvarming, har spørsmålet om økt aktivitet i Barentshavet bokstavelig talt blitt mer brennbar. Helge Ryggvik hevder i denne boken at en ekspansjon av oljevirksomheten i disse områdene er galt både fra et miljøståsted, på grunn av faren for katastrofeaktige ulykker og ikke minst et klimaperspektiv. I forhold til områdene i Barentshavet nord, i den omstridte Fiskevernesonen rundt Svalbard, viser han hvorfor dette er galt både i et sikkerhetspolitisk og nasjonaløkonomisk perspektiv. En norsk oljeekspansjon inn i Svalbardsonen vil ikke bare provosere alle rundt om verden som bryr seg om klima og miljø, inkludert EU hvor parlamentet har vedtatt motstand mot oljevirksomhet i islagte farvann. På grunn av motstand fra Russland vil det kunne utløse en dominoeffekt av begivenheter som verste fall kan utløse krig. På den annen side; hvis Norge velger å sette en grense, en strek, en «Plimsoll-linje», godt sør for polarfronten og iskanten, og forplikter seg til at all olje lenger nord skal bli liggende i grunnen, så vil Norge kunne stå frem som et internasjonalt forbilde. Det vil dessuten gi Norge det beste utgangspunkt for å forhandle frem en avtale som en gang for alle løser opp i alle floker som følger av Svalbardtraktatens uklarheter.
På kanten - Striden om norsk oljevirksomhet i Barentshaveter en kritisk og undersøkende bok om Statens rolle som pådriver for oljeselskapenes drøm om økt utbygging i et svært sårbart og ugjestmildt miljø langt, langt til havs mot nord.
Tidlig på 2000-tallet aksjonerte små aksjonistgrupper fra organisasjoner mot både utbyggingen av gassfeltet Snøhvitfeltet og oljefeltet Goliat. Men fra og med den andre perioden i Stoltenbergs rødgrønne regjeringsprosjekt fra 2009 og Erna Solbergs påfølgende regjeringer har oljeindustrien som kompensasjon for et midlertidig vern av Lofoten fått økt tilgang til leteblokker i Barentshavet. Med ny kunnskap om et fantastisk rikt, men sårbart økosystem og erkjennelsen av at det allerede finnes langt flere påviste olje- og gassreserver enn hva det er mulig å brenne hvis man skal unngå en farlig global oppvarming, har spørsmålet om økt aktivitet i Barentshavet bokstavelig talt blitt mer brennbar. Helge Ryggvik hevder i denne boken at en ekspansjon av oljevirksomheten i disse områdene er galt både fra et miljøståsted, på grunn av faren for katastrofeaktige ulykker og ikke minst et klimaperspektiv. I forhold til områdene i Barentshavet nord, i den omstridte Fiskevernesonen rundt Svalbard, viser han hvorfor dette er galt både i et sikkerhetspolitisk og nasjonaløkonomisk perspektiv. En norsk oljeekspansjon inn i Svalbardsonen vil ikke bare provosere alle rundt om verden som bryr seg om klima og miljø, inkludert EU hvor parlamentet har vedtatt motstand mot oljevirksomhet i islagte farvann. På grunn av motstand fra Russland vil det kunne utløse en dominoeffekt av begivenheter som verste fall kan utløse krig. På den annen side; hvis Norge velger å sette en grense, en strek, en «Plimsoll-linje», godt sør for polarfronten og iskanten, og forplikter seg til at all olje lenger nord skal bli liggende i grunnen, så vil Norge kunne stå frem som et internasjonalt forbilde. Det vil dessuten gi Norge det beste utgangspunkt for å forhandle frem en avtale som en gang for alle løser opp i alle floker som følger av Svalbardtraktatens uklarheter.
