Året er 1982. Faren til Søs er død, og hun har ingen andre. Hun ferierer sammen med farmoren Harriet i sommerhuset på Sørlandet. Onkel Ole kommer ned sammen med den nye kjæresten Wenche og den stille, forsagte sønnen hennes Anders. Søs begynner å håpe at hun kan få bli del av en ny, vanlig familie.
Silkestrå foregår i barndommens rike. Den handler om å høre til, å ikke høre til, og om hva som kan få enkelte mennesker over den siste terskelen, ut i det tomme.
Liv Mossige åpner i sin nye bok opp en verden der barnets uskyld dyttes på. Gjennom øynene til det ensomme barnet Søs blir vi med på en reise som både er medrivende og rystende.
Silkestrå er et borettslag på Skøyen i Oslo som på mange måter representer den norske sosialdemokratiske drømmen. Det er også der Norges verste massemordere vokste opp.
I Silkestrå undersøker Mossige hva ensomhet og ønske om tilhørighet kan føre til. Søs’ enorme behov for å være en del av noe fører henne inn i grenseland – og over grensen.
SE PÅ DEN DU, sier jeg og peker. Selsnepe. Therese stopper, ser opp på meg med store øyne. I svingen ved det røde huset står den store, høye planta helt alene, små hvite blomster vokser i klynger, stilken er så tjukk som fingre, enda tjukkere, sånn som armene på et lite barn, ja, tror det. Blomstene er små og skjøre, ser ut som brudeslørblomster. En stor knoll på midten, det er gift der inne. Jeg strekker hånda ut mot Therese. Nei. Du må ikke gå nærmere.
