Skogen åpner lenge før jeg våkner

"Skogen åpner lenge før jeg våkner er først og fremst en følsom og velskrevet skildring av savn og ensomhet."

"Hæggernes er ein framifrå guide inn i eit personleg indre landskap der eit utsøkt minnestoff blir henta fram og presentert i eit språk som ligg nær opp til lyrikken, skjørt og melankolsk (...) Det er barnets logikk og barnets kjensleliv Hæggernes formidlar så fortetta og vakkert at lesaren av og til stansar opp og tenkjer at visst er det sånn (...) Det er det uvanlege og originale blikket som løftar denne vesle boka til stor litteratur (...) sånt likar eg å lese, fordi det er ærleg og ekte."

"Kristian S. Hæggernes’ kortprosa innehar nok poesi og fantasi til å få
leseren på gli. (...) skogen åpner lenge før jeg våkner er en samling skarpe, nære kortprosatekster, fulle av ensomhet og savn."

"(...) en nostalgisk, følsom og tidvis sentimental reise med Fløibanen i Bergen, med hyppige avstigninger og vandreturer sammen med et uspesifisert «du» - en tidligere kjæreste (...) Fortelleren er på sitt beste når han skildrer natur basert på dagligdags observasjon."

Kristian S. Hæggernes

Kristian S. Hæggernes er født i Bergen i 1972. Begynte å skrive da han gikk på U.Pihl videregående skole, deretter på Skrivekunstakademiet. Har en del forsøksvise studier (psykologi, lærerhøgskole) og siviltjeneste, og diverse andre kurs ved Skrivekunstakademiet. Han debuterte med diktsamlingen Tyngde av fallende skygge i 2004.

Kristian S. Hæggernes er også representert i antologien Stemmer i et hus (1993, Aschehoug), og i samtlige nummer av fanzinen Bleep, og har også publisert dikt på jung.no. I tillegg har han samlet tekster fra diverse egne manus i et lite hefte kalt Süt som har kommet ut i svært begrenset hjemmeprodusert opplag ca månedlig siden 1997. Han skriver innenfor det meste som finnes av genre. Poesi er den genren som ligger ham nærmest.

Mamma og mormor og oldemor og jeg er samlet på et bilde morfar må ha tatt ikke lenge før oldemor døde. En rekke av mødre og døtre er nå brutt, som strakte seg tilbake til mødre og døtre som ikke var mennesker, og ikke var primater, og ikke engang pattedyr. Mødre som la egg det kun kom døtre ut av hvis eggene fikk ligge i riktig temperatur under råtnende blader.

Fløibanens skinnegang går som en ryggrad gjennom denne samlingen av kortprosatekster, der hovedpersonen holder seg innenfor et nokså begrenset geografisk område, men lar tankene bevege seg desto mer i tid og rom. Hovedpersonens interesse for livets historie på jorden, møter hans egen frykt for at han selv ikke vil bidra til å føre denne historien videre.