Ståle Eskeland (1943-2015) var professor ved Institutt for offentlig rett, Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo. Han forsket innenfor områdene nasjonal og internasjonal strafferett, straffeprosess og rettssikkerhet i strafferettspleien.
Alf Petter Høgberg er professor ved Institutt for offentlig rett, Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo. Han har publisert vitenskapelige arbeider innenfor både privatrettslige og offentligrettslige fagfelter.
Hovedtemaet i Strafferett er alminnelig strafferett etter straffeloven 2005. Det gis en inngående redegjørelse for betingelsene for straff, strafferettslige reaksjoner og – mer kortfattet – fullbyrdelse av fengselsstraff. Innenfor denne rammen behandles begrunnelser for straff, straff som styringsmiddel, folkerettslige og kulturelle skranker som straff er underlagt og forholdet mellom rettssikkerhet og straff. I det juridiske studiet legges det stor vekt på juridisk metode. Lærebøkene bør være skrevet slik at studentene ikke bare lærer hva reglene går ut på, men forstår hva som er det metodiske grunnlaget for ulike tolkningsmuligheter. Spørsmål som gjelder strafferettslig metode og sentrale begreper i strafferetten er derfor viet stor plass i egne avsnitt og i den løpende fremstillingen.
Straffeloven 2005 viderefører i stor grad gjeldende strafferett, men i tillegg til at alle paragrafnumre er endret, er det en del viktige innholdsmessige endringer i straffeloven 2005 i forhold til straffeloven 1902:
Straffeloven 2005 bygger på skadefølgeprinsippet, dvs. at bare handlinger som er egnet til å medføre skade eller fare for skade, skal være straffbare. Prinsippet er ikke konsekvent gjennomført.
Skillet mellom forbrytelser og forseelser er opphevet.
Medvirkning er alltid straffbart, med mindre noe annet er bestemt.
Skyldkravet er forsett, med mindre det er bestemt at uaktsomhet er tilstrekkelig.
Skyldformen overlegg er opphevet som egen straffskjerpende omstendighet.
Skyldformen culpa levissima (liten uaktsomhet) fører ikke lenger til øket strafferamme for uforsettlige følger.
Bestemmelsene om ærekrenkelser er ikke videreført.
Enhver som arbeider med strafferett vil ha utbytte av boken – enten de er juridiske studenter, erfarne jurister eller samfunnsborgere med interesse for kriminalitet og straff som styringsmiddel.
Hovedtemaet i Strafferett er alminnelig strafferett etter straffeloven 2005. Det gis en inngående redegjørelse for betingelsene for straff, strafferettslige reaksjoner og – mer kortfattet – fullbyrdelse av fengselsstraff. Innenfor denne rammen behandles begrunnelser for straff, straff som styringsmiddel, folkerettslige og kulturelle skranker som straff er underlagt og forholdet mellom rettssikkerhet og straff. I det juridiske studiet legges det stor vekt på juridisk metode. Lærebøkene bør være skrevet slik at studentene ikke bare lærer hva reglene går ut på, men forstår hva som er det metodiske grunnlaget for ulike tolkningsmuligheter. Spørsmål som gjelder strafferettslig metode og sentrale begreper i strafferetten er derfor viet stor plass i egne avsnitt og i den løpende fremstillingen.
Straffeloven 2005 viderefører i stor grad gjeldende strafferett, men i tillegg til at alle paragrafnumre er endret, er det en del viktige innholdsmessige endringer i straffeloven 2005 i forhold til straffeloven 1902:
