Men jeg forteller ikke om morderen til hvem som helst. Nordmenn er så såre på slikt. De forstår ikke ulykker, de snakker i fjernsynet om matvarer som har gått ut på dato, de arbeider i kontorlandskap med forgylte grener hengende fra taket og espressomaskiner og vann med kullsyre som strømmer ut av kranene og rett ned i glassene deres, de kjører sparkesykkel innendørs, avskjediger ministre over oljeflekker og sneskred og kvitteringer fra klesforretninger, de påberoper seg trygghet som om det skulle være en slags rettighet. De smiler når FN ber dem ødelegge kjemiske våpen og forstår ikke hvorfor de egentlig har blitt spurt, kommer aldri til å forstå det, sannheten gjør vondt, i morges leste jeg hovedsaken i Dagbladet, den handlet om sjokkerende feilparkeringer i Oslo. Jeg så meg rundt, jeg tenkte på naboene mine, mennesker som kan skrive hva de vil i avisene, plage ambassadører, ringe inn bombetrusler på direktesendte humorprogrammer, ligge med hverandre på konsertarenaer uten så mye som en notis på rullebladet, så brettet jeg avisen forsiktig sammen.
Novellene henter sitt stoff fra livets skyggesider; utsnitt av hverdagen til de som ikke hører til beskrives gjennom sykdom, kriminalitet, ensomhet og galskap. Med mørk humor og rammende utenfra-blikk på det norske samfunnet skriver forfatteren inn perspektiver og erfaringer fjernt fra den oljefyrte, trygghetssøkende norske hverdagen.
