Kristian Klausen (født 1971 i Drammen) debuterte i 2008 med novellesamlingen Måltidet i Emmaus. Han ble i 2014 tildelt Bokhandelens forfatterstipend. Samme år var Mitt liv var et hett bibliotek nominert til P2-lytternes romanpris. I 2021 ble romanen Anne F nominert til Ungdommens kritikerpris.
«Klausen skriver glitrende om de store spørsmålene, om menneskers selvbedrag, vår tilbøyelighet til å bruke andre og våre forsøk på å skape mening i våre liv. Han avslører kunstens og kunstnerens (og de religiøse lederes) doble motiver. Men framfor alt portretterer han den typen ensomhet som får oss til å svikte og skyve mennesker fra oss. Den er ikke vakker.»
Fortelleren i denne romanen har lenge vært fascinert av det uforløste kunstneriske aspektet i Islam. Han har lyst til å skildre profeten Muhammeds liv i en serie oljemalerier, noe som innebærer et brudd med det islamske bildeforbudet. Vi følger kunstnerens ferd gjennom flere merkelige prosjekter, blant annet en serie portretter av terrorister og massemordere, før han får ideen til Muhammed-utstillingen. Langs veien (til Mekka) krysses hovedpersonens skjebnetråder med andre – levende og døde – kunstnere.
Fortelleren i denne romanen har lenge vært fascinert av det uforløste kunstneriske aspektet i Islam. Han har lyst til å skildre profeten Muhammeds liv i en serie oljemalerier, noe som innebærer et brudd med det islamske bildeforbudet. Vi følger kunstnerens ferd gjennom flere merkelige prosjekter, blant annet en serie portretter av terrorister og massemordere, før han får ideen til Muhammed-utstillingen. Langs veien (til Mekka) krysses hovedpersonens skjebnetråder med andre – levende og døde – kunstnere.
«Veien til Mekka er lettlest med mange glimrende fortellinger og original utforming av teksten.»
–Drammen Tidende
«Om det norske samfunnet bedre skal forstå hva slags primærbehov religionen kan dekke, er Klausens roman et nødvendig bidrag som kan føre til mer forståelse for fenomenet tro og åndelig begjær i Norge anno 2015. Klausen viser hvordan kunsten kan åpne opp et rom, der forståelse og sympati for det som er annerledes kan vokse frem. Klausen viser en dypere forståelse for til dels kompliserte teologiske problemer, men blir aldri kjedelig. Når romanen i tillegg gir leseren en rekke morsomme opplevelser, vil jeg si at Klausens roman innfrir det antikke kravet til kunsten: Den skal både føre til nytte og behag.»
