J.M. Coetzee (f. 1940, Cape Town) blir regnet som en av vår tids fremste forfattere. Han vokste opp i Sør-Afrika og studerte engelsk og matematikk ved Universitetet i Cape Town før han flyttet til England og senere USA. Der avla han doktorgraden i engelsk litteratur og tok fatt på sin universitetskarriere. Han ble professor i litteratur i 1984 og har undervist og forsket i USA, Sør-Afrika og Australia. Coetzee debuterte i 1974 med Skumringsland (Dusklands, på norsk i 1985 og i 2007), bestående av to kortromaner lagt til USA under Vietnam-krigen og Sør-Afrika på slutten av 1700-tallet, da khoikhoi-folket ble brutalt utryddet. For Før barbarene kommer (Waiting for the Barbarians, 1980) mottok han Central News Agency Literary Award, den viktigste sørafrikanske litteraturprisen. Coetzee har blitt tildelt flere andre høythengende priser: Som en av ytterst få forfattere har han mottatt Booker-prisen to ganger og fikk i 2003 Nobelprisen i litteratur. Svenska Akademien trakk da frem hans intellektuelle ærlighet, evne til å krype inn under huden på det fremmede og hans analytiske briljans.
En av Coetzees mest kjente romaner er Vanære (Disgrace), som han mottok Booker-prisen for, og er filmatisert med John Malkovich i hovedrollen. Trilogien Barndom, Ungdom og Sommer står også sentralt i forfatterskapet. I 2014 kom romanen Jesu barndom, som ble fulgt opp med Jesu skoledager (2018) og til slutt Jesu død (2021). Coetzee har siden 2002 vært bosatt i Australia og har også australsk statsborgerskap.
Den gode historien består av en dialog mellom nobelprisvinner JM Coetzee og psykologen Arabella Kurtz. De utforsker på hvilken måte psykoanalyse og romanskriving forholder seg til hverandre på. Begge er interessert i kraften som ligger i å fortelle en historie – pasientens personlige historie slik den fremkommer gjennom den terapeutiske prosessen og forfatterens fortelling i et romanunivers. Hvilken rolle spiller sannheten i disse ulike måtene å “fortelle historier”?
De er en fascinerende dialog om psykoanalyse og historiefortelling mellom en forfatter med stor interesse for moralpsykologi og en psykoterapeut som har studert litteratur. Coetzee og Kurtz ser på psykoterapi og den bredere sosiale kontekst fra ulike perspektiver, men i sentrum for dem begge ligger interessen for det narrative. Forfatteren, siden han jobber alene, har kontroll på historien han forteller. Terapeuten på den annen side, samarbeider med pasienten om å utvikle en beretning om pasientens liv og identitet som både er meningsfylt og sann.
I denne opplysende og tankevekkende utvekslingen diskuterer forfatterne både individuell psykologi og gruppepsykologi: Klasserommet, gjengmentalitet og kolonisering, der de brutale handlingen fra forfedrene flettes inn i en lands historie. Coetzee og Kurtz trekker veksel på store forfattere som Cervantes og Dostojevski og psykoanalytikere som Freud og Melanie Klein i sin utforsking av menneskets mulighet for å undersøke seg selv, vårt ønske om å fortelle våre livshistorier og motstanden som oppstår underveis.
Den gode historien består av en dialog mellom nobelprisvinner JM Coetzee og psykologen Arabella Kurtz. De utforsker på hvilken måte psykoanalyse og romanskriving forholder seg til hverandre på. Begge er interessert i kraften som ligger i å fortelle en historie – pasientens personlige historie slik den fremkommer gjennom den terapeutiske prosessen og forfatterens fortelling i et romanunivers. Hvilken rolle spiller sannheten i disse ulike måtene å “fortelle historier”?
De er en fascinerende dialog om psykoanalyse og historiefortelling mellom en forfatter med stor interesse for moralpsykologi og en psykoterapeut som har studert litteratur. Coetzee og Kurtz ser på psykoterapi og den bredere sosiale kontekst fra ulike perspektiver, men i sentrum for dem begge ligger interessen for det narrative. Forfatteren, siden han jobber alene, har kontroll på historien han forteller. Terapeuten på den annen side, samarbeider med pasienten om å utvikle en beretning om pasientens liv og identitet som både er meningsfylt og sann.
