"Jeg er ikke så glad som jeg ser ut til, og det har jeg vel aldri været," skrev Alexander Kielland til en dansk venninne i 1903.
Den vittige og forfinede rikmannssønnen som hadde gjort slik suksess med sine Novelletter og ikke minst den samfunnskritiske romanen Garman & Worse, var som person langt mer sammensatt enn hans samtid kunne få inntrykk av. Han debuterte i en alder av 30 år og skrev alle sine verk i løpet av et tiår. Deretter avtok inspirasjonen, og dårlig økonomi gjorde at Kielland måtte gå inn i den embedsstanden han så ettertrykkelig hadde forhånet.
Men selv om det ikke kom flere bøker fra forfatterens hånd, fortsatte han å skrive - i brevs form. Gjennom hele livet skrev han til familie og venner, diktere og intellektuelle i inn- og utland -- og ikke minst til sin forlegger Hegel i København, som trofast stilte opp hver gang depresjonen truet med å ta overhånd, og reddet ham fra nær forestående økonomisk ruin.
Kielland døde den 6. april 1906, 57 år gammel. Til hundreårsdagen for hans død har Kjell Arild Pollestad gjennomgått dikterens enorme korrespondanse og satt hans brev inn i en sammenheng som kaster nytt lys over et motsetningsfylt liv, preget av melankoli, overdådighet og pengesorger, men også av selvironi, stor humoristisk sans og kjærlighet til de menneskene som stod ham nærmest.
Alexander Kielland regnes som en av vår litteraturs fremste brevskrivere. Gjennom brevene kommer han oss nær som få andre mennesker fra hans samtid, og samlet gir utgjør den mest levende livshistorie som kan fortelles om ham.
